Cape Town -07 NO

Referat fra arbeidet i Cape Town september/oktober 2007

baha-i-townshipen-07-032-copy.jpg

Siden 1999 har jeg vært i Cape Town og arbeidet sammen med Ann Sharfman og hennes stab i CCE, Center for Creative Education. Jeg har vært der ca 6/7 uker hvert år, bortsett fra i 2006, da hadde jeg en ”pause” for så å komme tilbake i år, 2007.

Sør Afrika, spesielt Cape Town og CCE har vært en del av livet mitt siden jeg var der for første gang i 1999. Grunnen til det er ikke bare de fantastiske menneskene jeg har møtt og forbundet meg med, men også fordi jeg gjennom alle disse årene har sett hvordan de fleste arbeider og ikke minst holder ut. De gir ikke opp selv med store økonomiske og menneskelige problemer som må løses underveis. De står på og har en lang vilje som er høyst nødvendig i dette arbeidet.
Vi kjenner alle til Sør-Afrikas fortid/historie under apartheid regimet. Dette har vært med å på å prege hele samfunnet i S-Afrika. Hva og hvordan det har preget folket gjennom alle disse årene er noe vi ikke vet omfanget av og som ikke alltid kommer til overflaten, vi kan bare ane hva det har gjort med den enkelte. Mye har skjedd siden regimet falt og Mandela kom til makten og det er mange som har fått oppleve fordeler ved den nye styresmakten i landet. Likevel er det fremdeles mange som er like fattige som de var før apartheid regimet falt

I et land med en befolkning på 47 millioner, av dem er det 79 % svarte, 9,1 % hvite, 8,9 % fargede og 2,5 % indere/asiater. 25,5 % er arbeidsledige (offisielt, antageligvis enda flere), ligger på andreplass når det gjelder antall HIV/AIDS pasienter i verden og er på toppen av listen når det gjelder kriminalitet. Dette er hverdagen til regnbuefolket.
Selv om mye er gjort og mange nye hus er bygget i Townshipen, så tar det aldri slutt, for så fort noen flytter inn i de nye husene, kommer det andre som setter opp nye skur. En av grunnene til det er den stadige strømmen av folk som kommer fra andre afrikanske land, for eksempel Zimbabwe. Jeg kunne fortsette med fakta om S-Afrikas situasjon – det er viktig å ha et bilde på landets situasjon på ulike plan for å forstå hvorledes de fleste sørafrikanere opplever hverdagen i Townshipen.

Jeg var spent og full av mange tanker da jeg satt på flyet på vei til Cape Town. Hvordan gikk det i de forskjellige barnehagene og i undervisningen? Hadde det skjedd forandringer siden jeg var der sist?Jeg ankom sent lørdag kveld etter en flytur på 15 timer og var lettet da jeg endelig var hjemme hos Ann. Etter en god natts søvn kunne jeg ikke vente med å stille alle de tusen spørsmålene jeg hadde; hvordan går arbeidet i barnehagene, undervisningen, CCE, Isiseko Subunto og alle som er involvert på den ene eller andre måten? Det var nok å fortelle og stakkars Ann som nettopp var kommet tilbake fra Nairobi (landet med fly samme kveld som meg) måtte svare på alt jeg hadde å spørre om. Etter alle disse årene kjenner jeg de fleste av dem som er knyttet til dette arbeidet, unntatt noen få nye som var kommet til det siste året. De fikk jeg snart anledning til å bli kjent med.

Undervisning i Wetton (det nye undervisningslokalet, midlertidig sådan)
De hadde nettopp startet en ny termin like før jeg kom. Jeg skulle undervise i tredje og fjerde klasse. Selv om jeg har vært her over flere år, er det like spennende hver gang jeg skal møte en ny klasse, eller treffe studenter jeg har hatt før. Det var 20 studenter som kom fra forskjellige barnehager rundt Cape Town, de fleste fra Townshipen. Klassen var sammensatt av svarte, fargede og hvite og var en aktiv og dynamisk gruppe, det var tydelig allerede første dag! Temaet vårt for denne perioden var, administrasjon og ledelse, ikke akkurat det letteste tema å behandle med tanke på alle de forskjellige utgangspunktene. ( alt fra små skur med altfor mange barn, til steder med mer ordnete forhold)

Dagene våre startet kl 0900 og varte til kl 1500 hver dag. Vi hadde både håndverk og kunstneriske aktiviteter mellom de teoretiske øktene våre, noe som gav oss en balanse til teamet vårt. Vi begynte dagen med tegneøvelser som resulterte i nydelige billedbøker etter endt periode. På ettermiddagen laget vi marionetter til et dukkespill.
Det er mange måter å drive en barnehage på sett ut fra det administrative og vi fant flere likhetstrekk selv om vi hadde ulike utgangspunkt. På tross av forskjeller, antall barn, mangel på utstyr og lignende, så kom vi frem til at mye avhenger av pedagogen. Hennes/hans holdning og hvordan ulike utfordringer blir møtt.
Alle var delaktige i diskusjonene, men de likte best å tegne, eller lage marionetter. Alle laget to/tre dukker. Den ene i silke, de andre i alle slags stoffer(både bomull og syntetisk). Det var faktisk de som ble de vakreste og som fikk frem den afrikanske sjelen.
Siste uken gikk med til å sette opp en dukketeaterscene og spille. Tre grupper med hvert sitt eventyr de skulle fremføre. Det var ikke så lett og det var mye frustrasjon og arbeid før alle var fornøyde. Siste dagen derimot var alle på plass og fremførte hvert sitt stykke. Alt strevet var glemt! Tilbake satt en gjeng med fornøyde studenter som hadde fått noe til og med dukker og ideer til a ta med seg tilbake til barnehagene sine. De vakre dukkene og historiene er helsebot for barna i Townshipen som er omgitt av alt annet enn det vakre.
Jeg underviste også en uke i andre klasse og tema var Årstidsfester og bursdagsfeiring. En stor utfordring med så mange barnehager med ulike utgangspunkt, både når det gjelder materielle og menneskelige ressurser. I tilegg stod tegning, veving og strikking på timeplanen. Noen hadde aldri strikket før og jeg var litt spent på hvordan det ville gå! De lærte å strikke på noen dager og mange klarte å strikke en høne og en katt i løpet av den uken vi var sammen. Stoltheten over å lykkes og se et vakkert resultat var upåklagelig.
Igjen og igjen ser jeg betydningen av å mestre noe som det aller viktigste i denne utdannelsen. Det å oppleve at de kan lage noe som blir vakkert, eller at egne tanker er i samsvar med hva som er viktig for barnets ve og vel, det betyr noe for selvbilde. Det er det de tar med seg tilbake og som har ringvirkning på alle barna.
Vi hadde lange samtaler rundt spørsmålet; hva og hvordan feirer vi bursdag? Hva er det som er viktig her i S-Afrika, i Townshipen, i denne gruppen og for dette barnet? Mange ulike svar ble gitt, og igjen vi kom frem til et felles trekk, det menneskelige aspektet. Hvert barn trenger å bli sett, få bekreftelse på den de er uansett. Og ikke minst la barnet få oppleve at noen bryr seg på tross av hva slags skjebne de bærer med seg. Ikke alltid like lett i grupper på opptil femti barn med få ansatte og en arbeidsdag 8-10 timer (noen ganger mer). Vi endte opp med at dette er vår utfordring og som småbarnspedagoger er vi kreative!

Å arbeide sammen med studentene er lærerikt og en stor glede. Når vi opplever fellesskapet med gjensidig utveksling av ideer og tanker om hvordan vi best kan oppdra små barn over hele verden, ja da har vi gjort et skritt videre i felles retning. Vi trenger dette fellesskapet i verden hvor barns fremdeles lever under umennesklige forhold. Gjennom besøk og feltarbeid i Townshipen fikk jeg bekreftelse på nettopp det.
Sammen med feltarbeider Nokhanyile dro vi ut i Townshipen. Det var ikke vanskelig å se forskjeller der barnehagepersonalet er utdannet og der de er helt i begynnelsen. Selv om de ofte hadde samme utgangspunkt når det gjaldt lokaler og utstyr. Det var stort sett kummerlig de fleste steder. Det var store mangler, både på det vakre og det mest elementære som trengs i en barnehage. Dessverre må jeg si, at den gruppen som lider meste under disse forholdene, er de minste barna. Det er min og mange av kvinnenes bekymring. Flere fortalte at de hadde et ønske om å bygge ut og gi et bedre tilbud til de minste, men at det var flere ting som gjorde det vanskelig å realisere. I mens må barna være der de er og ofte er det de som har det minste rommet med liten eller ingen mulighet til bevegelse. Når vi vet hvor viktig bevegelse er i denne tiden, blir det enda verre å akseptere situasjonen. Hvis det bare hadde vært en barnehage som hadde dette problemet kunne det sikkert vært løst, men det er mange, mange rundt om i Townshipen som er i samme situasjon.
Et ønske/drøm er å kunne bli over en lengre periode og bygge opp en småbarnsavdeling med alt som trengs. Samtidig måtte det drives kursvirksomhet for de ansatte. En dag vil vi lykkes i å gjøre dette sammen. Det er alltid lyspunkter når vi drar rundt og det er de mange barna som stråler mot deg med glede og hengivenhet uansett. De smiler, de ønsker kontakt, de ønsker å bli sett, bli tatt på, kost med og anerkjent.

Etter å ha vært rundt i mange barnehager, noe gamle, noen nye, noe med studenter, noen med pedagoger som har holdt på i årevis, så vi store forskjeller. Det er tydelig at det henger sammen med de personene som driver stedet og ikke så mye med hva de har, eller ikke har. Selvfølgelig er det en vesentlig hjelp å ha et hus, fremfor et skur, eller en gruppe på 20 istedenfor 50 osv.. Avslutter referatet med et møte i en barnehage jeg kjenner godt, den første barnehagen jeg arbeidet i 1999. I to mnd arbeidet jeg sammen med Maria og Mavis. Maria er i dag en av lærerne i CCE og Mavis er fremdeles leder i barnehagen som i dag har 6 grupper, 109 barn og 12 ansatte. Mye er blitt gjort i denne barnehagen av folk fra flere land, Tyskland, Holland, Norge, Danmark..og Mavis har fått god støtte, men all den støtten hadde vært til ingen nytte hvis det ikke hadde blitt ivaretatt. Det er nå 8 år siden jeg var første gang hos Mavis og den gangen ble det snekret, malt, sydd og laget utstyr mens jeg var der. Og det er der enda! Det er blitt tatt vare på. Stemningen i gruppene var like fin nå som for 8 år siden og det er takket være personalet og Mavis som driver stedet. Mange har tatt deltidsutdannelsen- som CCE driver og det bærer stedet preg av. Selvfølgelig er det her som alle andre steder ting som kan gjøres bedre osv, men hvor er det ikke det?

Etter alle disse årene, selv om det bare har vært noen uker vært år så ser jeg at det skjer noe og at det går i riktig retning. Jeg har stor tro på det arbeidet CCE gjør i forhold til deltidsutdannelse og feltarbeid. De er en stor del av den utviklingen som finner sted. Kvinnene får en yrkesstatus som er viktig. Gjennom utdannelsen får de blant annet lære hvor viktig det er å ta vare på egne tradisjoner og bringe dem videre til neste generasjon. Dette er med på å styrke deres selvtillit i det de gjør og ikke minst styrke selvbildet. Kanskje den viktigste delen av hele utdannelsen, tro på seg selv og fremtiden….

Takk til Stjerneglimt som lar meg dra og til IASWECE som betaler reisen jeg er stolt av å være en del av dette arbeidet og blir med på å dra lasset så lenge det er behov.

Arendal 20 November 2007
Eldbjørg Gjessing Paulsen

afrika-barn-genser.jpg
Children in Khayelitsha with jerseys from Norway

Legg igjen en kommentar