Cape Town -10 NO

Referat fra Cape Town februar/mars 2010

I 1998/1999 hadde jeg et friår fra barnehagen. Jeg var delvis på reisefot og delvis jobbet jeg i Sør Afrika. I løpet av dette året skrev jeg reisebrev som jeg sendte hjem til familie og venner. Jeg husker jeg skrev i et av de første brevene at vi måtte lære oss at: T T T (ting tar tid) Vi ble satt på tålmodighetsprøve gang på gang. Det nyttet ikke å tro at her kunne vi bare sette i gang å få ting gjort, nei vi måtte faktisk lære å senke skuldrene og øve oss i at T T T.

Etter det året, trodde jeg at det hadde jeg nå lært, men jeg må innrømme at etter å ha jobbet noen uker hvert år i Cape Town de sist årene blir min tålmodighet fremdeles satt på prøve når det gjelder å få ting gjort.

Ikke det at ting ikke skjer, men det går så utrolig langsomt og det er så mange hensyn å ta. Jeg undrer meg noen ganger over hvor mange barn vil nyte godt av arbeidet vi gjør? Hvor lang tid vil det ta før vi klarer å skape barnehager hvor barna får dekket primærbehovene sine som stell, mat og den omsorgen de trenger?

Samtidig ser jeg flere og flere som prøver så godt de kan å forandre barnehagen sin til et trygt og godt sted for de aller minste. Forståelsen for hvor viktig de første årene er for et lite barn har begynt å våkne. Holdningen har vært og er fremdeles hos noen at det er ikke så farlig med de minste…………. Kunnskap og innsikt i barnets utvikling de første årene er med på å skape forståelse for hvorfor vi må prøve å tilrettelegge en trygg ramme rundt barna.

Mulighetene som er gitt i Townshipen er små, både når det gjelder det fysiske miljøet og de altfor store barnegruppene. Likevel tar vi noen små skritt i riktig retning hele tiden. Basert på disse tankene vil jeg gjerne gi et lite referat fra prosjektet ”Baby-care”

For å forstå hvorfor det ikke alltid er like lett å gjøre fremskritt, eller at det tar mye lengre tid enn man håper og tror, må vi forstå at ”livet” i Townshipen er annerledes enn det vi er vant til i vår del av verden. Det er mange ting som virker inn på hverdagslivet.

Et eksempel er transport til og fra Townshipen. De fleste er avhengig av såkalte taxier (få har egen bil) Når disse er i streik, noe som skjer titt og ofte har man ingen mulighet til å komme seg til sentrum, eller dit hvor kursene våre holdes. Det betyr at vi kan risikere å få 2-3 studenter den ene dagen og kanskje 12-15 neste dag hvis vi er heldige. Det var vi denne gangen.. Vi startet kurset ”Baby-care” mandag med tre studenter og innen onsdag var vi 15 som fullførte et to ukers kurs.

Vi tilbrakte noen flotte dager sammen og gav hverandre gjensidig inspirasjon. Like viktig som selve kurset er samtalene mellom studentene. Vi hadde to studenter fra Zimbabwe som gjorde sterkt  inntrykk når de fortalte om hvilke forhold ”deres” barn levde under.

I tilegg til den mer teoretiske delen av kurset, hvor vi fokuserte på hvordan forstå det lille barnet og se hvilke muligheter vi har, rakk vi også å lage noen flotte krabbedukker og vi tovet baller.

Siste dagen inviterte vi alle daglige ledere fra de barnehagene hvor studentene kom fra. Vår intensjon var at de skulle få et lite innblikk i hva vi hadde vært gjennom, samtidig som de også selv fikk en oppdatering på småbarnspedagogikken.

Jeg gav et tilbakeblikk på alt vi hadde vært gjennom disse to ukene, samt diskusjonene vi hadde hatt. Blant annet tema: etterligning og forbilde. Et tema vi alle var enig om var vesentlig i arbeid med barn, selv om det ikke er lett å gjennomføre til enhver tid. Vi er alle i samme båt uansett hvor i verden vi befinner oss. Og målet vårt er det samme, skape et best mulig grunnlag for de aller minste ut fra de forutsetninger vi har.

Hvordan skal vi klare å omsette i praksis det vi har lært om barns utvikling og hva det trenger? Det er et av  spørsmålene  vi stiller oss, ikke bare i Sør Afrika, men i hele verden

– Vi vet at barnet trenger nok rom til bevegelse, men hva gjør du med 30 barn i et rom som ikke er større enn 12 m2

– Vi vet at barn trenger leker og materiell som stimulerer alle sansene. Men hva gjør du når du bare har en dukke og 30-40 barn?

– Vi vet at det trengs vann for å stelle de små barna, men hvordan løser vi det når vi ikke har vann i rommet, men bare en kran ute?

Det er det grunnleggende som mangler. Ting som vi tar som en selvfølge, riktig ernæring, stellemuligheter, soveplasser, leketøy, muligheter til bevegelse osv…
Det føles som en dråpe i havet når studentene kommer tilbake til sine barnehager med en liten dukke og en ball som skal deles mellom 30-40 barn. Likevel det gir inspirasjon og det vil alltid være noen barn som nyter godt av det.

Fordi vi ikke har mulighet til å hjelpe alle, bestemte vi i fjor at vi skulle velge ut to barnehager som vi ønsker å ”ruste opp”.  Det ble ikke noe lett valg, fordi det er så mange som kunne trenge hjelp, men vi valgte ut to barnehager som har vært i utvikling over flere år og hvor daglig leder  selv har tatt utdannelse ved CCE (Center for Creative Education)

I den ene barnehagen har de to grupper med de aller minste 0-2,5 år og har gjennom de siste årene prøvd å skape et godt miljø for de minste, både gjennom det fysiske miljøet inne og gjennom utdannelse av de som arbeider med de små. Likevel er det et stykke igjen til primærbehovene er dekket.

Den andre barnehagen er helt ny, dvs. de har en bygning, (et murhus) men stort sett ingen ting i rommene. Barna sover og spiser på gulvet som har avkappete teppebiter her og der. Det er kaldt og rått for barna å ligge, sitte og krabbe på gulvet. I tilegg er de som passer disse barna tilfeldige kvinner som ikke har noen form for utdannelse eller kunnskap om det lille barnet.

Det betyr at vi ikke bare må hjelpe til med å innrede og tilrettelegge det fysiske miljøet, men også veilede de som har omsorgen for disse barna. Derfor er kursene, selv om de er korte, så viktige i dette arbeidet. Gjennom kursene får de et lite innblikk i hva det dreier seg om og hva som er det aller viktigste i møte med de minste barna.

Begge barnehagene som ønsker å være med i prosjektet må blant annet:

–       Være villig til å forandre barnehagen til et bedre sted for de minste

–       Sende sine ansatte på de kurser som blir holdt av CCE

I fellesskap med CCE har vi bestemt at til neste år skal jeg være en uke i hver av barnehagene. Sammen med de ansatte skal vi se hva som er mulig å gjøre rent praktisk, samtidig som veiledning underveis kan finne sted. De andre to ukene har vi satt av til et nytt kurs med ”Baby-care”.

I mellomtiden fortsetter arbeidet i Cape Town. CCE er heldige som har frivillig ungdom fra Tyskland som hjelper til i de barnehagene som er med i prosjektet. De er der et helt år og gjør en formidabel innsats.

Siden jeg dro hjem i mars har de malt veggene i den ene barnehagen og holder på å lage leketøy, blant annet stoffballer, puter, tepper og lignende. Det hjelper når mange hender er i sving. Det er de små forandringene som hjelper oss til å se at det nytter og vi fortsetter å se etter muligheter som vi alle kan bidra med.

Ønsker å avslutte dette lille referatet fra arbeidet i Cape Town med noen tanker som kom opp på kurset. Vi snakket om kjærlighet, betydningen av det, men hva legger vi i ordet kjærlighet?

Jeg lar det stå på engelsk slik det ble formidlet
Love is for me a sense of belonging, safety and to be cared for

-Love is healing and giving, and demanding nothing in return

-Love is to share what you have in your heart and give sympathy to those who      does not   have love.

-Love is to learn to accept the children for who they are

-Love is to love myself and to care from my heart
-Love is the most important thing to surround the babies and all human beings
it is essential to be loved and respected

Med disse tankene vil jeg igjen takke alle som er med å støtte dette prosjektet, spesielt IASWECE, Stjerneglimt og alle som har gitt bidrag

Alle bidragene som kommer inn blir brukt uavkortet til de to barnehagene som er med i prosjektet…………….

Arendal mai 2010

Eldbjørg Gjessing Paulsen

Legg igjen en kommentar