Cape Town -04

Referat fra Sør-Afrika 2004

Det er igjen tid for å skrive referat fra arbeidet jeg er med på i Sør-Afrika etter at jeg for sjette året på rad har tilbrakt seks uker der. Like mange ganger har jeg skrevet referater og sendt ut. Jeg har tenkt mye på hva jeg skal ta med i et referat av arbeid som har pågått og fremdeles pågår, for å vekke interessen hos dere som tar dere tid til å lese. Denne gangen har jeg valgt å gi noe korte bilder av det jeg har gjort disse ukene, og avslutte med et intervju av med Ann Sharfman. Hun har vært med fra arbeidets begynnelse for vel 10 år siden.

5. februar satt jeg på flyet fra Norge på vei til Sør Afrika og tankene mine var like mye hos dem jeg forlot her, som hos dem jeg skulle til. Etter disse årene føler jeg en tilhørlighet til Sør Afrika. Likevel er det spennende hver gang jeg drar. Hva har skjedd siden jeg var der i fjor? Eksisterer alle barnehagene, er det de samme studentene, eller har mange sluttet og nye kommet til. Hva med Isiseko Sobuntu? Klassen som startet sin egen organisasjon da utdannelsen var over.

Noen svar fikk jeg ganske snart etter at jeg landet i Sør Afrika og fikk snakket med Ann Sharfman. Hun kunne fortelle at det er fire klasser med til sammen 77 studenter som holder på med deltidsutdannelsen. Samtidig har The Center for Creative Education CCE fått forespørsel fra en organisasjon i Stellenbosch (ca 1 time fra Cape Town) som ønsker å starte barnehage. De spør om CCE kan starte en deltidsutdannelse i Townshipen Kayamandi (Home sweet home).

Den første uken dro vi til Kayamandi for å starte opp med en ny klasse deltidsutdannelse. De første dagene kom det 10 kvinner og innen en måned hadde klassen økt til 18 studenter.

Det var hovedsakelig Ann som sto for undervisningene den første uken. Jeg hadde veiledning og samtaler med Christiane (student fra Tyskland) som skulle innrede og sette i gang en barnehage. Vi planla og diskuterte hva som var viktig og ikke minst mulig i de lokalene de hadde fått til rådighet. Vi brukte noen av timene i klassen til å lage dukker og leker til den nye barnehagen, og noen foreldre som kom for å hjelpe til synes det virket så interessant og spennende at de likegodt meldte seg på deltidsutdannelsen. I andre uken min besøkte vi flere barnehager, blant annet for å vurdere hvor det var mest nødvendig å investere pengene jeg hadde med denne gangen. Det er nok av barnehager som trenger det meste, men det er ikke alltid like lett å finne en måte å fordele midlene på som føles rettferdig for alle.50 000 hadde vi til disposisjon, 15 000 (sponset av seminaret i Oslo) skulle gå til seminararbeid, bøker, bord, skap, materiell til håndarbeid og sponsing av en student. Resten ble stort sett brukt på å innrede barnehagene, samtidig som vi øremerket et større beløp til et barnehagestevne i Nairobi i 2005 hvor det er ønskelig at så mange afrikanere som mulig kan møtes. 22 standere (lekestativ) ble laget til Isiseko Sobuntu, hver barnehage fikk to hver. Alle barnehagene fikk akvarellmaling, tegne og malepapir, malebrett og stativ, metervis med stoffer og materialer til å lage leketøy. Det kunne virke så lite til hver barnehage, men det er fordi det er så mange vi må fordele midlene på. Uansett hva vi kommer med, er takknemligheten stor.

Det var spennende å dra rundt i alle barnehagene og se hvor det har skjedd forandringer. Samtlige barnehager i Isiseko Sobuntu hadde fått sydd gardiner og hengt opp (som ble sponset i fjor) og flere har, hver på sin måte å lage et lite årstidsbord hvor flere av tingene de har laget har fått sin plass. Selv om rommene er både skitne og grå, er gardinene og de små tingene på et årstidsbordet med på å skape en vakker stemning. Noe som er en nødvendighet for disse barna som ellers lever i en på mange måter trist tilværelse.

Barna har alltid vært blide og imøtekommende, men likevel kan en merke en forandring også der. Ikke alle barna er vant til å se hvite, noen blir redde og vi kunne ofte bli møtt med ”Umlungo” som betyr hviting. Denne gangen hørte jeg det svært sjelden. Isteden var det noen som kalte oss for ”mama”, som føltes mye bedre. I tredje og femte uken måtte jeg overta 2. klassen alene, fordi CCE skulle inspiseres av undervisningsdepartementet og Ann måtte bruke all sin tid på det. Jeg hadde klassen i hele uken sammen med Nomvula som var oversetteren min denne gangen. Ved siden av hovedfaget som omhandlet hvordan vi forbereder tallbegreper i barnehagetiden, hadde vi tegning, maling, laget bevegelige billedbøker og fargete ulldukker. Det ble noen flotte uker og vi tegnet både tidlig og sent. Resultatet ble noen imponerende bevegelige billedbøker, med historier de hadde laget selv. Jeg vet ikke hvem som var mest stolte, de, eller jeg. Fjerde og sjette uke var delt inn i undervisning for 1. klasse på formiddagen og Isiseko Sobuntu på ettermiddagen.

Isiseko Sobuntu er vel den klassen jeg er mest knyttet til. I fjor laget vi store dukker som ble flotte, men de fikk god hjelp… I år var ønsket å lage dukker igjen, men uten hjelp. De har planer om å lage flere slik at de kan selge til inntekt for barnehagene sine. Alle laget hver sin, uten for mye hjelp, og på slutten av uken fikk de med seg materiell slik at de kunne lage en dukke på egen hånd hjemme til vi skulle møtes den siste uken. Det gjorde de med glans!

Den siste uken fikk jeg igjen anledning til å dra rundt i barnehagene, og nå hadde de fleste fått på plass lekestativene sine og sydd ferdig forheng. Det går fremover, ikke bare kan vi se det i form av det materielle som kommer litt av gangen, men du ser det på barna og de voksne som driver barnehagene.

Kvinnene i Isiseko Sobuntu traff jeg for seks år siden. Først etter å ha vært der flere år på rad har jeg fått et lite innblikk i deres hverdag og liv. Alle bærer på en skjebne som for meg kan virke uutholdelig, men uansett har de latteren og sangen med seg. selvsikkerheten og troen på at de kan noe, er blitt sterkere på de årene jeg ha kjent de. I fellesskap oppdager vi stadig ting de allerede kan og vet som de kan bruke i møte med barna i barnehagen. Seks uker er over, og jeg drar tilbake til Norge med nye kunnskaper, erfaringer og ikke minst nye venner. Ønsker å takke både det Internasjonale Barnehageforbundet og Stjerneglimt Steinerbarnehage som har gjort det mulig for meg å dra. Samtidig takk til alle som har vært med å sponse midler som er blitt brukt der nede. Steinerbarnehager i Norge, Seminaret i Oslo, Vidaråsen Landsby og venner i Norge.

Intervju med Ann Sharfman:

Du er født i Sør-Afrika, men når og hvor kom familien din fra?
Begge foreldrene mine var født i Sør-Afrika, min mor i Cape Town og min far i Port Elisabeth. Besteforeldrene mine kom hit rundt 1912. Foreldrene til min far giftet seg her. Min mors foreldre kom hit med en lite barn – min tante. Min mors familie kom fra Cornish og min fars fra Wales. Jeg vet ikke hvorfor de kom hit til Sør Afrika, skulle ønske jeg hadde spurt.

Kan du kort fortelle hvordan du kom i kontakt med Steiners pedagogikk?
Jeg var ganske heldig som barn selv fordi jeg gikk på en alternativ skole som skilte seg ut fra den offentlige og vi fikk en friere skolegang. Dette ønsket jeg også for mine barn og var på søken etter noe tilsvarende som jeg hadde hatt selv. Jeg hadde ikke hørt om Steinerskolen. En dag kjørte jeg forbi Steinerskolen i Constansia og så at de hadde ”åpen Dag”. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg inn for se hva dette var, Umiddelbart følte jeg at her hørte jeg hjemme og ville vite mer. Jeg besøkte også barnehagen og bestemte at her skulle mine barn gå. Jeg søkte barnehageplass. I løpet av opptakssamtalen ble jeg plutselig spurt om jeg kunne tenkt meg å arbeide i barnehagen. Selv om livet mitt har hatt forskjellige retninger har det alltid vært en drøm å arbeide med barn, så jeg svarte ”ja”. På det tidspunktet fantes der ingen utdannelse for steinerpedagoger, så det ble til at både min sønn og jeg begynte i barnehagen.

Hvordan og når startet utdannelsen av pedagoger i Townshipen?

I 1991/92 begynte Veronica Blomerus, som drev Steinerbarnehagen ved Constantia steinerskole å gi kurser på ettermiddagen en gang i uken. Innføringskurser i steinerpedagogik. I 1994 bidrog jeg med min assistanse og ble etter hvert mer og mer involvert. Jeg var nå ansatt ved CCE og drev barnehage på formiddagen og kurser på kveldtid. Behovet for flere kurs vokste og behovet for å drive kurs i Townshipen var stort. Etter hvert var det meg som overtok ansvaret for kursene og de ble flyttet til Townshipen. Veronica fortsatte i barnehagen, samtidig som hun hadde ansvaret for deltidsutdannelsen ved CCE. Nå hadde vi to deltidsutdannelser og klassene i Townshipen ble større og større.
Sammen med meg i denne prosessen stod Nomangesi Mbobosi-Mzamo, som var min høyre hånd. Hun oversatte og gav meg alle de kunnskaper som trengtes for at en slik utdannelse kunne bli mulig. Jeg fikk innføring i lover, regler og tradisjoner som lever i Townshipen, og sammen dro vi lasset. Flere var involvert i dette arbeidet som krevde både kunnskap og erfaringer. Men den økonomiske delen var stadig hodebry. Med stor hjelp fra blant annet Peter van Alphen som var med i lærerstaben og arbeidet samtidig med å få inn midler som trengtes for å holde utdannelsen i gang. Senere kom Maria Msebenzi, Zoleka Khutshwa, Eefka Young og Nomvula Qosha med i personalstaben. I tilegg til arbeidet i Cape Town, er jeg ansvarlig for deltidsutdannelsen i Nairobi.

Kan du si noe om selve utdannelsen Townshipen? Hva med barna som går i steinerbarnehagene?
Utdannelsen er en deltidsutdannelse som gir studentene et vitnesbyrd på at de har deltatt.
Det første går over to år og er mest praktisk/metodisk relatert. Studentene får innblikk i barnehagens hverdag, hva og hvordan vi gjør ting. Det blir satt i sammenheng med barnets utvikling gjennom Steiners menneskesyn. Det andre kurset som forutsetter at det første er tatt, bygger videre på det og tar to år. Det er fordypning og videreføring av det første kurset. I tilegg til den teoretiske delen i undervisningen er det lagt opp til mye kunstneriske øvelser. Kanskje mer enn vannlig. Dette er med på å bygge opp igjen selvtillit og troen på seg selv, etter alle årene med apartheid. Vi ser på denne delen som den viktigste og har fått mange tilbakemeldinger fra studenter som henspeiler hvor viktig det er. De opplever at de har vokst i utviklingen av seg selv som menneske. Dette er selvfølgelig av stor betydning og får ringvirkninger for barna de har i barnehagene.

Regjeringen har satt som mål at alle skal ha en godkjent utdannelse. Dette har ført til at det er skrevet en læreplan som er sendt til Undervisningsdepartementet. Den er blitt godkjent og utdannelsen fått meget god omtale i departementet.

Barna som går i Steinerbarnehage
Oppvekstvilkårene for barna i Townshipen er det blitt snakket nok om, mangel på arbeid, mat, hus, sykdom og ikke minst all kriminaliteten er vel kjent.

Det som plager meg mest, fordi barn er født med tillit til verden, er at de fødes inn i denne verden og tror at slik er det, fordi de ikke kjenner noe annet. Det vil bestandig finnes barn som vil klare seg uansett hvor de måtte vokse opp og hvilken bakgrunn og muligheter de får. De har kanskje spesielle egenskaper, spesielle foreldre, eller lærere som ser hva de trenger. Likevel er de ordinære barna som befinner seg i Townshipen låst i begrensede muligheter gjennom oppveksten. Ikke alle har muligheten til å velge bort det livet de er født inn i. De har heller ikke krefter, eller mot til å forandre samfunnet.
Når disse barna vokser opp, vil de se at andre lever på en helt annen måte, noe som er så tydelig i Sør – Afrika, kontrastene mellom fattig og rik er ikke blitt mindre, bare mer tydelig. I tilegg kommer all innflytelse de får gjennom tv, som selv mange av de aller fattigste har tilgang til. Her opplever de en verden hvor alt er tillatt og livet å bære preg av luksus, vold og intriger. Samtidig som de opplever sin egen virkelighet som bærer preg av fattigdom, sult, sykdom, og kriminalitet.

Det er disse barna som kommer til våre barnehager. De er fylt av skuffelser og bærer med seg opplevelser som aldri skulle ha hendt i et barn liv. Så opplever de noe nytt, det er mennesker rundt dem som ser på dem med respekt og kjærlighet. De får oppleve det de trenger for å nære en liten barnesjel. Mulighet til lek, maling, tegning, språk, sang og bevegelse. Kanskje et lite årtidsbord med noe vakkert, men ikke minst her er noen som bryr seg.

Hvert år er det ca 200 barn som kommer til våre barnehager som blir drevet av de studentene som har tatt utdannelse hos oss, CCE. Det er mange flere som står i kø for å komme inn og det er like vanskelig hver gang å si nei. Resultatet blir dessverre altfor ofte for mange barn i en gruppe.

Hva ser du som en visjon for fremtiden, for barna og for kvinnene som tar utdannelsen?
La meg begynne med kvinnene som tar deltidsutdannelsen hos oss. Alle våre studenter trenger en godkjent utdannelse for å kunne søke om mat-subsidier til barna. Det er flere som har deltatt på andre kurser som har godkjenning, og det har noen ganger skapt konflikt fordi det ikke alltid stemte med det de lærte innenfor Steinerpedagogikken. Nå som utdannelsen vår får godkjenning vil det problemet være løst, og de kan helt og fullt forbinde seg og utføre det de har lært hos oss.

Da vil min visjon for fremtiden bli realitet. Vi vil ha en rekke barnehager som blir drevet av kvinner med inspirasjon og selvtillit. Steinerpedagogikken vil nå ut til flere og flere barn som trenger og fortjener denne form for oppdragelse i vårt system i Sør-Afrika. Forandringer skjer langsomt, men jeg deler mine visjoner med mine kolleger og studenter som er med på å realisere sine egne drømmer for fremtiden. Gjennom denne tryggheten som de etter hvert opplever hos seg selv er de med på å skape en trygg hverdag for mange barn.

Jeg håper og tror at vi klarer å nå ut til flere og flere barn som får med seg et grunnlag, slik at de kan gå ut i verden med tillit, trygghet og respekt, slik at de kan være med å forandre verden der det trengs.
Takk til Ann Sharfman

Arendal 13. mai
Eldbjørg Gjessing Paulsen

Legg igjen en kommentar