Referat fra arbeidet i Cape Town i februar/mars 2011

En uke før jeg skulle sette kursen for en ny arbeidsøkt i Sør-Afrika, mottok jeg den triste meldingen om at Nomangesi Mzamo Mbobosi var sovnet inn etter et lengre sykeleie.
Nomangesi var en av pionerene i arbeidet med utdannelse av kvinner i Townshipene rundt Cape Town. Hun var ansatt i CCE (Center for Creative Education)i mange år.
Jeg møtte henne første gang i begynnelsen av 1999, mitt første møte med kvinnene i Cape Town. Hennes entusiasme, glede og gjestfrihet var noe jeg satte stor pris på, og som jeg alltid vil minnes.  Jeg hadde ikke vært lenge i arbeid rundt om i barnehagene i Townshipen Khayelitsha før hun inviterte meg hjem til seg. Vi hadde lange samtaler, og selv om det ofte var alvor i samtalene med tanke på barnas fremtid i Townshipen, så satt latteren løst. Aldri et kjedelig øyeblikk sammen med Nomangesi.
Dessverre rakk jeg ikke å få med meg begravelsen hennes, men jeg dro for å treffe mannen hennes, Major. Jeg hadde med en cd med et intervjuopptak som ble tatt i 2007. Nrk (sånn er livet) var i Cape Town og ba om et intervju. Her snakket Nomangesi om hvilke håp hun hadde for fremtiden og utrykte at hun trodde fast på at Sør Afrika en dag ville klare å få ”the Rainbow Nation ” til å fungere i praksis, til å bli en multikulturell nasjon som vil dele sine kunnskaper på tvers av kultur, religion og politikk. Vi må begynne med de minste barna og gi dem håp for fremtiden, sa hun.  Møtet med Steinerpedagogikken hadde brakt henne tilbake til røttene hennes og minnet henne på hvem hun egenlig var!
Jeg tror hun hadde rett, der er håp, selv om vi ser at arbeidet vi gjør beveger seg fremover med langsomme skritt, og vi har en følelse av å skape en liten dråpe i havet når vi egentlig ønsker å fylle hele havet!
”Baby-care” prosjektet er en av disse dråpene, som forhåpentligvis vil påvirke mange barn og gi dem en annen fremtid, en fremtid med håp.
I løpet av den første uken, dro vi til ulike barnehager for å se hvor det var mulig  å etablere en god avdeling for de aller minste barna. Etter flere runder med diskusjon ble det bestemt at det skulle bli Nomvula’s barnehage ”Masakhe” (Nomvula var på stevnet i Arendal 2009) Hun holdt på å bygge ut barnehagen sin for å få bedre plass de aller minste. Med stor hjelp fra tysk frivillig ungdom var hun i full gang, og vi bestemte å fullføre småbarnsavdelingen mens jeg var der, noe vi klarte.
Før vi begynte ca 50 barn i ett rom

her har de fått mer plass- og færre barn !

Første dagen jeg var i Masakhe var det ene rommet overfylt; ca 20 babyer og ca 30 barn fra 3-6 år. Det var liten, eller ingen plass til verken bevegelse, aktiviteter eller noen form for lek. Dagene er lange for mange av barna, ofte fra 0630 til 1800. Derfor ble det ekstra viktig for oss å få ferdig det ene rommet så fort som mulig for å få flyttet de minste dit.
En snekker og de tyske friville ungdommene satte i gang med å legge gulv, male tak og vegger, sette inn vinduer og dører, rørleggeren kom for å legge inn vann, og gardiner ble sydd osv…
Jeg fikk høre om en snekker i Townshipen som laget barnesenger, han ble kontaktet og spurt om han kunne lage senger til oss på to uker! Ja det kunne han! Noen andre laget lekekuber, kommode, krakker og klatrebenk.  Vi kjøpte madrasser, laken, tepper, håndklær, kluter, kurver og lignende og klarte til og med å få sydd noen baller.
Det ble noen travle uker. Innimellom det praktiske arbeidet hadde vi lange samtaler. Nomvula og Nolubabalo(hun som har ansvar for denne avdelingen) og jeg.  Vi snakket om hvordan og hvorfor vi møter de minste som vi gjør, hva trenger de? Hvordan skape en god dags rytme som ivaretar barnas behov for omsorg, mat, stell, hvile og lek?

Dessverre ble vi berørt av en ”taxi-streik” som influerte på arbeidet vårt og livet i Townshipen generelt. Vi kunne ikke dra inn til Masakhe på tre dager noe som forsinket arbeidsprosessen. Det var frustrerende fordi jeg bare skulle være der en uke til.

På tross av streik klarte vi å få rommet så og si ferdig. Dagen før jeg skulle dra, var sengene på plass! Rommet var forvandlet; tepper på gulvet, tak og vegger var malt og gardinene var på plass.  Og det viktigste; barna hadde plass til å bevege seg og leken var i gang. Fra passivitet til full utfoldelse i lek og bevegelse. Opp og ned av krakker og kurver, lek med baller og klosser, noen sammen, mens andre utforsket på egen hånd, alle var mer eller mindre aktive, bortsett fra de som sov i en seng og ikke på gulvet!!
Det var utrolig å se forandringen hos barna på så kort tid og hvor lite som skal til for å endre på en uholdbar situasjon.
Lek med kurver, klosser og baller                              De nye sengene vår!

Det fremdeles er en lang vei å gå før vi når målet om å bedre de minstes livsvilkår i barnehagene, og det er mange som trenger hjelp – et vakkert rom er ikke nok, de som jobber med de minste trenger utdannelse. De fleste har ingen form for skole eller utdanning, og det trengs både kursing og veiledning for å få optimalt utbytte av prosjektet. I tilegg må de som jobber der forplikte seg til å bli over lengre tid slik at det blir stabilitet og trygghet for barna.
Det er små dråper og det går sakte men sikkert fremover. Slik Nomangesi sier i intervjuet; vi er med på å forme mennesket og vi må starte tidlig for å lykkes. Vi må dele vår kunnskap og erfaringer med hverandre for å nå målet.

Igjen ønsker vi å rette takk til IASWECE, Stjerneglimt Steinerbarnehage, alle mine kolleger, venner og sponsorer for å støtte dette arbeidet

Arendal 25. mai 2011

Eldbjørg Gjessing Paulsen

Kontonummeret vårt er 28010360066 ” Center for Creative Education ” for dere som ønsker å støtte prosjektet J

 

 

Legg igjen en kommentar